Dungeon Lootr codes (September 2026) for Coins, Chests, and more

Nå som Electronic Arts offisielt er blitt kjøpt opp av et konsortium av investorer, hovedsakelig bestående av det saudiarabiske Public Investment Fund (PIF), for svimlende 55 milliarder dollar, begynner vi å se hvordan denne enorme avtalen vil påvirke den nordamerikanske utgiveren.

I en rapport fra Bloomberg nevnes det at EA snart kan bli slått sammen med det saudiarabisk-eide forlaget Savvy Games Group, alt i et forsøk på å skape et megaforlag som fungerer som saudiarabernes «one-stop shop» for alt som har med deres spillvirksomhet å gjøre.

Rapporten hevder at det foreløpig ikke er tatt noen endelig beslutning om å gjennomføre denne fusjonen, særlig fordi Savvy for tiden er i ferd med å kjøpe opp utgiveren Moonton for 6 milliarder dollar. Skulle fusjonen imidlertid gjennomføres som planlagt, spekuleres det i at dette vil føre til at EA trapper opp satsingen på mobilspill, i stedet for å fokusere hovedsakelig på PC- og konsollspill.

Denne nyheten kommer også etter at EA forklarte at selskapet vil måtte kutte kostnadene med 700 millioner dollar i et forsøk på å redusere den enorme gjelden selskapet har pådratt seg som en del av oppkjøpet. Til sammenligning: mens en god del av kjøpesummen ble betalt direkte, ble rundt 20 milliarder dollar finansiert gjennom et lån for å få avtalen i havn, noe som må betales tilbake, og dette vil sannsynligvis være en av hovedårsakene til at EA til slutt vil måtte gjennomføre nedbemanninger, kanskje til og med stenge studioer, og helt sikkert vil fokusere på sine viktigste inntektsbringende franchiser og IP-rettigheter for å stramme inn på driftskostnadene.

Da jeg var liten jente, elsket jeg å snike meg inn på rommet til storebroren min. Innbruddet var ikke akkurat i James Bond-stil; alt som trengtes var familiens neglesaks i dørlåsen for å dirke opp låsen og få tilgang til den ranglete tenåringens hemmeligheter, som han så søtt trodde ville forbli urørt mens han var på skolen. Under sengen hans lå det to plastbokser: den ene inneholdt nakne kvinner som tilsynelatende hadde noe med nyhetene å gjøre, siden det sto «Report» på forsiden, og den andre var en hellig gral av tegneserier. De nakne damene interesserte meg ikke i det hele tatt, men tegneserieesken var som kattemynte for meg, og jeg lå der på det mugne teppet hans i de dystre 1970-tallsfargene og bladde gjennom dem så lenge jeg turte, for jeg visste at han kunne komme hjem når som helst.

Grafikken er fantastisk fargerik.

En av mine absolutte favoritter, ved siden av Tintin, var en annen belgisk tegneserie om et kattelignende vesen med lang hale kalt Marsupilami. Jeg tror det bare ble utgitt rundt ti utgaver, men de var godt slitt etter min herjing. Jeg prøvde til og med å stemme på det navnet da vi skulle velge navn til familiens første hund, men jeg ble grundig nedstemt, så ja, Marsupilami betyr veldig mye for meg.

Da muligheten til å anmelde et spill basert på Marsupilami dukket opp, grep jeg sjansen med begge hender. Derfor har jeg den siste uken sittet limt til stolen og spilt som en gal for å komme meg gjennom så mye som mulig før lanseringen.

Dette er de litt mer irriterende fiendene som er uovervinnelige, og som du rett og slett må unngå.

Så hva slags spill er dette, bortsett fra at det er umulig å uttale? Spillet er utviklet av Ocellus Studios, som nylig ga oss « The Smurfs: Dreams og «Marsupilami Hoobadventure», og det er et fullstendig 2D-plattformspill. For min del tok det ikke mer enn noen få minutter å innse at det byr på en varm, nostalgisk klem som minner om spill som « Donkey Kong Country med en snert av «Rayman», og det, mine damer og herrer, er ikke noe dårlig.

Byene minner tydelig om koselige gater i Sør-Amerika når man ser de fargerike husene.

Grafikken er like fargerik og herlig som et plattformspill bør være, og omgivelsene er utrolig behagelige for øyet, noe som gjør at du får lyst til å fortsette for å se mer. Verdenene er akkurat slik du ønsker at de skal være, og spenner fra fargerike jungler og koselig byliv med hektisk trafikk til snødekte åser. Bakgrunnsmusikken er fengende og herlig, og setter seg fast i hodet. Den passer perfekt til nivåene. Så hva handler spillet om? Landet Palombia – som høres alarmerende likt ut som Colombia – har blitt invadert av en gjeng tøffe karer og deres håndlangere, og de holder nå landet fanget til lyden av hardrock, men også jazz, elektro og diskomusikk, noe som kunne få enhver Marsupilami til å ønske å drukne seg i nærmeste vann.

En av mine favorittlåter. Hvem liker vel ikke å bli jaget av et tog hele tiden?

Alle vet at Marsupilamier trenger noen hete salsarytmer å vrikke med halen til! Det krever ikke mer enn et raskt blikk på den nevnte hardrock-sjefen for å innse at spillutviklerne må være litt av noen Iron Maiden-fans, siden han er en tro kopi av Eddie the Head, noe som er herlig å se. Det er tre spillbare karakterer i spillet – Twister, Hope og Punch – og de har alle sine egne, særegne styrker; på hvert nivå kan du velge å bytte mellom to bestemte karakterer. Twister er en mester i å snurre og gli; Hope kan dobbelthoppe og fly gjennom visse hindringer; og Punch kan forvandle seg til en lilla hoppeball som kan sprette av piggete overflater uten å bli til en kjøttdeig.



Ikke bare kan du spille alene og kombinere to karakterer på nivåene, men du kan også spille i samarbeidsmodus med noen du elsker å krangle med. Dessverre hadde jeg ingen venner tilgjengelig, så jeg har faktisk ikke prøvd spillet i samarbeidsmodus, selv om jeg ikke kan forestille meg at det ville vært noe mindre morsomt med en venn ved siden av deg. Som et enkeltpersonsspill er spillet strålende underholdende og fullpakket med hemmeligheter som er lette å overse. Og som i alle plattformspill må du samle inn ting, som i dette tilfellet er frukt og musikknoter du må feie opp til lyden av muntre melodier.

En dojo der tiden er avgjørende, og der du må passe på hva du sier.

I tillegg samler vi ikke bare for samlingens skyld; vi samler fordi frukt og musikknoter er hard valuta hvis du vil låse opp flere nivåer og bosser. Det er lett å begynne å skjelve litt når du ser mengden frukt som noen ganger trengs for å låse opp et ekstra nivå, men ikke bekymre deg – løsningen er rett for hånden og staves SALSA. I Salsa-modus kan du spille nivåene på nytt, men utgangspunktet er at så lenge du holder deg unna fare og unngår å ta skade, blir frukten du fanger multiplisert, og du kan oppnå imponerende mengder på fruktmarkedet, så å si. Men ett feiltrinn, og bananene dine er ferdige.

På hvert nivå er det også en dojo gjemt et sted, og de er ikke alltid like lette å finne. Målet med en dojo er å samle inn alt du ser på skjermen mens du er under tidspress; hvis du tabber deg ut, må du begynne helt på nytt, og tålmodigheten din blir noen ganger satt på prøve, for som vi alle vet nå, er tålmodighet ikke akkurat min sterke side.

Ice ice baby!

Noe annet som krever litt tålmodighet, er bosskampene på slutten av hver verden. Kampen min mot den forsvunne Iron Maiden-maskotten fikk meg virkelig til å gå i taket mer enn én gang. Spesielt da jeg innså at det ikke var noen sjekkpunkter under kampen, som – i likhet med alle bosskamper – krever tre forsøk for å bli vunnet. Jeg måtte ta en hel times pause for å roe meg ned, og da jeg endelig kom tilbake, rolig som en lerke, og tok opp kontrolleren igjen, fikk hardrockeren endelig smake på min vrede og gikk til grunne.

Kontrollene i spillet er det jeg vil kalle fenomenale. Du føler virkelig at du har full kontroll, og når du dør, er det ikke fordi kontrollene er elendige, men fordi du har rotet det til. Du ruller av gårde i den beste Sonic-ånden, om enn i et roligere tempo – som om Sonic hadde fått punktering – du hopper, dobbelthopper og slår fiender med et haleangrep eller et knusende spurt, og du finter med et vegghopp her og en myk glidning der. Hele tiden kan du bytte mellom karakterene. Og det må du, noen ganger midt i et hopp for å snappe den perfekte frukten som den andre karakteren din ikke ville ha en sjanse til å nå. Selv om spillet vekker nostalgi, er det heldigvis et moderne eventyr som er nådig mot spillerne. Det er rikelig med sjekkpunkter, og selv om du bare har tre liv, er den eneste straffen at du må starte på nytt fra det siste lagringspunktet.

Alle notene og fruktene du har samlet inn, lagres også og blir svart-hvite i spillet, slik at du vet hvilke som allerede er plukket opp. Spillet har tre forskjellige vanskelighetsgrader: «Easy», der du praktisk talt er udødelig; «Normal», der du får tre liv; og til slutt «Hard», som er litt gjerrig og bare gir deg to liv. Jeg spilte selv på «Normal», og spillet er ikke spesielt vanskelig fordi det er akkurat så tilgivende som jeg forklarte tidligere. Sjefskampene byr imidlertid på litt hodebry for alle som har like lite tålmodighet som meg.

Det er virkelig vanskelig å ikke like dette fargerike spillet, som er en herlig avveksling fra mine ellers mørke og alvorlige spill. Og det føles absolutt godt å sitte der med et litt tåpelig smil på leppene og nynne med på musikken som gjør deg glad.